<3 Benedicte Adeline

Teksten jeg refererer til finner du her. 

Kapitalismens perfekte barn.

Shabana Rehman beskriver i denne teksten norsk og svensk ungdom med harde sammenligninger og et fargerikt språk. Ironi, sarkasme, overdrivelser og språklige bilder er flittig brukt som litterære virkemidler. På denne måten får hun en livlig og interessant tekst det er givende for andre å lese. Hennes språklige virkemidler skinner også igjennom i ordvalgene hennes. Kanskje er noen av dem fremmedord, men med forklaringer som overdriver hvor ikke-fungerende og følelsesløse disse ungdommene er, lar de henne likevel få uttrykt sine meninger. For å virkelig forstå denne teksten må man helst lese like mye mellom linjene, som på dem, og med fordel flere ganger. Det er på grunn av alle de skjulte poengene, de språklige virkemidlene jeg har nevnt, men også alle fremmedordene.

Det finnes flere visuelle virkemidler å legge merke til på denne magasinsiden. Det første jeg vil fokusere på, er at en kvinne som jeg regner med er Shabana Rehman, sitter på dette bildet i en lårkort kjole med dyp utringning. I teksten reflekterer hun rundt partygutter og -jenter, og deres behov for å være penest mulig ? og får det til å virke som om hun misliker omfanget av dette. Derfor kan dette bildet virke delvis misvisende. Samtidig kan det tiltrekke akkurat de hun sannsynligvis ønsker at skal lese og forstå teksten, nemlig «kapitalismens barn», noe som i så fall er positivt.

Noe annet man kan legge merke til, er at fargen blå går igjen, som om dette er en moteside hvor tekst, bilde, farge og struktur må passe godt sammen. Dette er også et virkemiddel som kan bidra til at flere utseendefikserte ungdommer leser innlegget. Sitatet midt på siden er uthevet på en slik måte, og er så konkret, at det kan skape reaksjoner dersom man bare skumleser igjennom magasinet. På denne måten vil folk stoppe opp, lure på hva dette handler om og kanskje også lese. Hvem vet?

//

Jeg tror hennes fremstilling i teksten av temaet, selv om hun ikke sier det rett ut, betyr at hun vil vise andre ungdommer at det er greit å kjempe for noe, å tro på noe og å skille seg ut. Ikke minst, at det er slik det burde være. Ungdommer burde ha noe å tro på, de burde kjempe for noe, og de burde ha, om så bare litt, håp om å forandre verden.

Samtidig poengterer hun at samfunnet får det som det vil ha det i dag. Samfunnet er nemlig glad i disse «kapitalismens barn» som Rehman kaller de. De passer godt inn i den nordiske blandingsøkonomien og det moderne styresettet. Måten de lever på gjør det mye lettere for styresmaktene. Nå har de enda en grunn til å fortsette som før, og alt blir enklest mulig. De er jo ikke engang særlig kriminelle. Nei, de er faktisk bare der ? trives med sin livsstil, og irriterer ikke andre.

Begynnelsen er for meg et svært tydelig språklig virkemiddel. Her virker det som om hun snakker positivt om norsk ungdom, fordi det ikke er noe problem med dem, mens dansker derimot er opprørere. Siden dette høres så positivt ut om nordmenn med det første, kan det også gi folk lyst til å lese mer. Dette viser egentlig bare hvor godt ironi er plantet i denne teksten. Senere kaller hun hvilke jeans man skal velge, og hvilken hårfarge som er riktig, for viktige spørsmål, noe som er et av de mest tydelige eksemplene på ironi i teksten.

//

På mange måter vil jeg med denne teksten, skrike tilbake at alle ikke er slik som dette. At avisskribenter og andre synsere må slutte å dra all ungdom under en kam. Likevel er det ikke det som er på poenget. Ikke nå. Skribenten har til og med slått fast at andre typer ungdommer også finnes. Samtidig som hun fastslår at de finnes, de med meninger, de som følger med, de som bryr seg og de som ønsker forandring, viser hun også at de ikke er godt likt av samfunnet, nettopp fordi de er en «trussel for autoritetene».

Denne teksten er en tekst det er svært viktig at man husker på i disse dager. Nå når flere og flere blir bevisste på hvor engasjerte norsk ungdom er. Samtidig får man da høre fra diverse autoritære mennesker hvor flott, fint og fantastisk dette er. Hvordan dette er menneskene som skal føre landet fremover, og utvikle oss i riktig retning. Så er det store spørsmålet; liker de det egentlig? Er det egentlig så fint for alle de store politikermaktene at norsk ungdom er så engasjerte som de er? Kanskje det bare vil true deres rett til å gjøre hva de vil, nå som det blir vist frem at ikke alle er «kapitalismens perfekte barn» ?

- Benedicte

Jeg vil fortelle om noen. Om noen som lyser opp hverdagen min, helgene mine, feriene mine, og stort sett alle dager egentlig. Hun kan gjøre meg lettet ved å si hei til meg, glad ved å snakke med meg, og det kan føles ut som om hun tar vekk bekymringene mine på ordentlig, så lenge hun snakker med meg.

Jeg vil fortelle dere om at alt det der er oppfyllt tross den avstanden vi har på 305,6 kilometer mellom oss. At helgebesøk, småferier og medie- telefonkontakt (som er kreftpåkallende, men den risikoen tar vi sammen) har holdt vennskapet gående i omtrent 2 1/2 år. Jeg vil si at det er mulig, og hvordan det viser at vennskapet vårt er sterkt som... jeg finner ikke noe sterkt nok å sammenligne det med.

Det sies at spindelvev har mer styrke enn noen menneskeskapt tråd på samme tykkelse. Dette venskapet har mer styrke enn de fleste andre. Akkurat det kan gjenspeiles i så mye. For kort tid siden ble jeg minnet på akkurat dette. En god venn av meg, som vel å merke ikke har møtt Lise, bare snakkt med henne, og hørt om henne igjennom meg, hadde merket hvor gode venner vi egentlig var, og er. "Det merkes så sykt godt, hvor mye bedre venner du er med Lise, enn noen andre" og "Ingen kjenner deg bedre enn henne" er blant kommentarene han har nevnt om vennskapet vårt.

När du står ensam kvar på tå
och ytan inte går o nå
När du träffat botten
Kom ihåg mig då

Det er nemlig Lise jeg ikke gidder bli sur på om hun sender meg en meningsløs melding klokken tre på natta, selv om det er rett før jeg sovner. Samtidig er det hun som vet alt. Alt det fine, det fæle, det stygge, alt det man egentlig ikke skulle ønske noen visste, og alle minnene.



If you ever find yourself stuck in the middle of the sea,
I'll sail the world to find you
If you ever find yourself lost in the dark and you can't see,
I'll be the light to guide you

Om jeg har vært der for henne tidligere - kommer jeg helt klart til å fortsette med det. Vi er fortsatt de bortkomne to sære jentene fra ungdomskolen som klagde til hverandre om håpløse familier. I alle fall inni oss. Vi kan fortsatt være litt "fjortis", tulle med alt og alle, og spise oss feit på kaker en fredagskveld før vi sovner tidlig. Det er jo litt fint. Vi kan fortsatt huske rutiner fra storefriminuttene på ungdomskolen, og meningsløse øyeblikk fra da vi diskuterte en halvtime - og kom fram til at vi likte samme type brus. Samtidig som vi lager liv, blir mer utadvendte sammen, ler og har det gøy sammen.



Så kanskje jeg skal si noe om denne jenta. Denne soppen, linselusa, teitingen og oppmerksomhetssyke lille ungen som kommer frem på alle bildene. Eller den fine jenta som lyser opp hver dag jeg snakker med henne. Hun som er så omsorgsfull, herlig, sprudlende, ekte, medfølende, snill og bra at jeg ikke alltid skjønner hvor heldig jeg er som har en ei bestevenninne som henne.

når du finn ho
ho som gjer dæ glede
ho som gjør dæ bedre
ska du aldri ta ho for gitt
ho som elska livet
når du finn ho
da ska du gi ho heile hjerte ditt

Kjære, kjære Lisemi. æ e så utrolig glad i dæ, du e best, og æ savna dæ kvar einaste dag. ♥
sjøl om æ ikkje e flink te å si det.

- Benedicte

Hvis jeg hadde møtt mitt 16-årige jeg, hadde jeg kanskje overbevist henne om at hun skulle innse at den gutten hun savnet, ikke kom tilbake - og at det ikke kom til å fungere. Jeg ville hylt ut at hun skulla komme over ham fort som svint, hatt det gøy med vennene sine, kysset en annen, nytt livet litt mer, og ikke bekymret seg så mye for alle andre.
Uansett hva. Jeg ville ikke fortalt henne noe sånt, og håper jeg aldri får lyst til det heller. 

Så kjære alle andre 16-åringer som jeg faktisk kan snakke til, og ta kontakt med. Ta vare på dere selv, de rundt dere, og beskytt dere mot sykdom. Det er så lite som skal til for å forebygge alvorlige sykdommer, og for å passe på å oppdage eventuelle alvorlige sykdommer.

Hva ville du fortalt den 16-årige deg?

- Benedicte

I disse nyttårsforsett-tider, hvor alle skal forbedre seg er det vel kanskje på sin plass med et comeback angående prestasjonsangst. Selvfølgelig kan jeg jo fortelle dere om mitt nyttårsforsett: Jeg skal bli flinkere til å gjøre det jeg har lyst til. Der og da.

Jeg skal le mer.
Jeg skal ha det gøy.
Jeg skal smile til livet, slik som livet smiler til meg.

Nå høres det jo nesten ut som om jeg ikke har det så bra. Som om jeg bare er en av alle de som sier at morgendagen alltid skal bli bedre. Likevel er det ikke slik jeg mener det. Jeg har et fint liv. Det jeg vil med dette nyttårsforsettet, er mer å hjelpe meg selv til å sette mer pris på alt det fine jeg har, men kanskje mest av alt, leve litt mer akkurat nå, og ikke bekymre meg så mye for hva det kan gjøre med snittet mitt til våren, eller sjansen for å komme inn på alle mulige skoler om et og et halvt år - hvis jeg får 4/5 på en prøve jeg kanskje kunne fått 5+ på. 

I år skal jeg leve livet, ha det gøy, få nye, gode minner og kose meg mye. Jeg skal nyte hvert fine øyeblikk, stresse minst mulig, og lære meg til å bli fornøyd. Så skal jeg smile litt til. Det skal bli fint. Jeg skal si mer ja enn nei, og jeg skal ikke gjøre ting jeg ikke vil fordi jeg føler jeg må.

Det er ikke alltid det er så lett. Ikke alltid man får til alt det man selv vil, og føler at alle andre forventer av en. Jeg liker ikke å konstant tenke på om de neste prøveresultatene blir bra nok, om fylket er fornøyd nok med jobben jeg gjør som fylkesleder, om ungdommen i Brønnøy føler de har en ungdomsrådsleder som tar nok ansvar, gjør nok og står på nok. Likevel gjør jeg det. Og havner stadig i den samme problemstillingen;  gjør jeg nok? gjør jeg alt jeg kan for alle andre? Hva kunne jeg gjort bedre? Burde jeg stått på mer? Gjør jeg egentlig mitt beste?

Og nå? Nå gidder jeg ikke tenke så mye på det lengre.
Det finnes mer her i livet enn gode karakterer og byråkrati.

- Benedicte.

Ungdommen som vokser opp i Norge i dag har kanskje mer enn vi tenker over til felles. Likevel er det noe som alltid vil skille seg ut i disse fellestrekkene. Sammen er vi 22.juli-generasjonen. Vi er den delen av befolkningen som skal ta med oss våre personlige erfaringer inn i fremtiden, huske de, bruke de for det de er verdt, og minnes de på gode og mindre gode måter, samtidig som vi bygger opp samfunnet vårt igjen, med grunnmurer av lojalitet og fellesskap.

Det er dagens ungdom som er mest berørt av denne hendelsen. Slik vil det fortsatt være. Det er vi som kommer til å huske dette best, ikke de yngre, ikke de som er eldre enn oss. Nå er det vår tur til å huske hendelser og dra de med oss, for alt det positive og negative de er verdt.

Det er lett å tenke på AUF alene når man tenker på 22.juli - generasjonen. Selv om de vil fremheves, og er den mest tydelige delen av 22.juli-generasjonen, er også alle andre ungdommer i Norge forandret på et eller annet vis etterpå. Det ble sagt i dagene etterpå, at 22.juli var en dag hele Norge følte seg som medlemmer av AUF. Det var kanskje slik det var.

Organisasjonsmiljøet i Norge er lite og tett. De som er med i en organisasjon er ofte med i flere. Hvis ikke, har de gjerne møtt noen fra andre organisasjoner på møter ol. nok ganger til at de kan definere det som et bekjentskap. Igjennom dette miljøet har de aller fleste i alle fall hørt om noen. I tillegg har man alle de som gikk på skole sammen med noen som var på Utøya, noen som skulle vært der, eller tilfeldig hadde hilst på noen, som nå ikke er her lengre. Mange mistet noen. Andre kjente noen. Veldig mange visste av noen. Ufattelig mange er berørte på ett eller annet vis.

Mennesker som levde under krigen, har alltid noe å fortelle. Husker alltid noe. Vet alltid så mye. Selv om det er noe helt annet enn en frittstående forferdelig dag, er det det nærmeste jeg kan komme til å forklare meningen bak "22.juli-generasjonen" begrepet. Dette er en generasjon som fremtidens ledere vil vokse ut av. En generasjon som vil lære seg demokrati, og samfunnslære med en helt annen interesse enn menneskene rett før og etter oss. Det er en generasjon som vil ha felles minner, for resten av deres liv. En generasjon som kan fortelle hvor de var, hva de tenkte, men ikke minst hvordan 22. juli forandret dem.

Tidligere har standarden for kobling mellom hendelse og minner blitt satt. Den har som oftest blitt konkretisert ved om hvorvidt de fleste husker hvor de var når de fikk høre om Tvillingtårnene som raste 11 september 2001. Jeg husker enda at jeg satt på gulvet i stua og så på nyheter sammen med mamma og stefaren min, da vi så innslaget med flyene som fløy inn i World Trade Senter. Nå vil jeg si det spørsmålet er forandret, i alle fall for menneskene i Norge. De fleste blogginnlegg, innslag, dokumentarer ol. jeg har sett, begynner alltid med det samme. Hvor man var, hvordan man fikk vite hva som hadde skjedd.

I ukene og månedene etter 22.juli, ble både Norge og verden preget av hendelsene i Oslo og på Utøya. Selv om det har gått 3 måneder, er det fortsatt dype spor i folks hverdag. Det ligger fortsatt der. Nyheter angående de rammede og rettsaken preger fortsatt forsidene på de store avisene. Samtidig blir ofrene tatt vare på, og tide har gått over til personlig sorg. Selv om saken ikke er like fersk, eller aktuell i den forstand, er den likevel i folkets tanker.

Vi er 22.juli-generasjonen. Vi er den generasjonen som har med oss de samme erfaringene, på godt og vondt. Det er vi som på ett eller annet vis kjenner til noen som var der, noen som kunne vært der, eller kanskje var der. Med empati, demokrati, åpenhet, kjærlighet og støtte skal vi styrke dette landets framtid.

- Benedicte

Jeg bare tenkte på, alle små tingene
vi ventet på, alle de tingene
som aldri kom, ja det føls tomt

Noen ganger er det fint at det går an å ønske. Håpe, ønske og tro på at alt blir som i et eventyr. Gjerne ikke bare som i barneeventyr, men også som i flotte kjærlighetsromaner og klisjefylte ungdomsfilmer og serier. Noen ganger har man denne troen, dette håpet, og disse ønskene - men mangler det motet du ville hatt i en film.

>

Så mens eg sittar her og venter,
lengter, veier mot- og for-argumenter

Jeg vet i alle fall at jeg kunne ønske jeg hadde litt mer av det motet og den spontaniteten det virker som "alle" amerikanske ungdommer i filmer og serier har. De som gjør akkurat det de har lyst til, akkurat når de har lyst til det, så lenge de har den fysiske muligheten og lov selvsagt. Hvis jeg hadde hatt det motet, hadde jeg i alle fall ikke sittet her og skrevet om det. Heller gjort noe mer produktivt, eller vært på vei et sted, ledd litt, smilt litt og hatt det litt finere.

Du skulle kommet hit som før
vi skulle spist is
sett film, for denne helgen har jeg hatt fri

>

Å savne noe, eller noen kan være både hardt, vanskelig, komblisert litt godt, men også nedtrykkende, og av og til utmattende. Det å lengte, og skulle ønske han eller hun var her akkurat nå, og ble her, kan være ganske sterkt. Sterkere enn mange av de som aldri har opplevd det selv, egentlig tror.

Æ har et håp, om å få sjå
et lite smil, ifrå dæ
Æ har en drøm, der du e me

Det er da man i filmen eller den amerikanske serien hopper på et tog, eller bare setter seg i bilen og kjører, ikke bryr seg om at man dropper noen dager på skolen, og ikke aner hva man kommer til, men likevel drar. Fordi det er det man vil der og da. Det er da man i en drømmeverden fylt av Hollywood og spontanitet leter frem fliken man har av retningssans, for å finne akkurat han, eller henne. Når man endelig klarer det, er det neste steget selvfølgelig å komme med den klisjefylte replikken "jeg var i nabolaget likevel, så jeg tenkte jeg skulle stikke innom og si hei"

>

Sangtekster:
Gabrielle - ring meg
Erik & Kriss - hvorfor ble det sånn
Too far gone - et håp
♥
- Benedicte

Kjære sommerfugler.
- hadde det fungert å sette inn sanger her,
ville dere hørt J.R.A. - by chance (you and I) eller Tone Damli - butterflies - velg selv.

Jeg liker dere. Ganske godt, faktisk. Hver og en av dere, der dere flyr rundt i ulik hastighet, har ulike farger, og ulik størrelse. Hver enkelt av dere er spesielle, unike og fine. Ikke bare er dere en del av en fin rase som sommerfugler, hver enkelt av dere er også vakre. Det er ikke alt. Hver dag gjør dere noen andres dag bedre. Der dere driver og flakser rundt i noens mage, blodårer, eller bare skaper glede, for å vise hvordan dere er. Det må være litt fint for dere også å være til, tenker allefall jeg.

Kjære mine sommerfugler, I det siste har noen av dere slått dere ned her, har jeg lagt merke til. Slikt skjer ikke uten at en del legger merke til det, vet dere. Jeg har ikke noe i mot at dere er her. Det er jeg faktisk veldig glad for. Dere kan egentlig bare bli hvor dere er. Jeg har ikke noe i mot at dere flakser rundt, og har det fint. Fortsett å fly som dere gjør, fortsett å la meg bli så glad som jeg blir. Det er fint. Forresten, fint blir er underdrivelse. Bruk den plassen dere trenger, gjør hva dere vil, rett og slett, føl dere som hjemme, fordi dette kan fint bli hjemmet deres en stund fremover.

Kjære mine sommerfugler, Ikke kræsj så mye, ikke spis opp hverandre, og for all del, ikke dø. Ikke forsvinn fra meg. Ikke nå. Aldri la noen ta fra dere fargen deres, eller det i dere som gjør at dere flyr så fint. Det får de ikke lov til.  Fortsett å være slik som dere er. Vær sterke, stå imot, fortsett å fly, fortsett å være dere. Dere kan nesten gjøre hva dere vil, så lenge dere blir. Så for all del, bli. Så lenge dere vil, dere gjør meg glad.

Så igjen kjære sommerfugler, nå lurer jeg egentlig mer på noen få spørsmål her. Hvordan har dere det? Liker dere å fly rundt og skape spenning, glede og kriblende gode følelser i folk? Er det slik dere liker det? Hvis det er sant, er det fint. Veldig fint.

 Med vennlig hilsen
Benedicte

♥Jeg er ufattelig glad for "det" vi har, eller hadde sammen.
♥Uansett hva, er jeg utrolig glad for det som har skjedd, både de mindre og større øyeblikkene, de beviser så godt hvordan man kan huske lykke, kanskje bedre enn i det øyeblikket. Som da du løftet meg opp, snurret meg rundt, og holdt i handa mi. Det vil jeg alltid huske, tror jeg.
♥Når jeg får lyst til å gi opp, tenker jeg på all den fine tida vi har hatt sammen, fordi det var og er verdt det, uansett.



♥Jeg har egentlig ganske stor tro på oss, og heier på oss. Jeg tror vi kan klare det.

♥DU er fantastisk, herlig og spesiell, og det finnes ingen som er som deg. Det er jeg glad for.  

♥ Å tenke på hvor mye vi egentlig minner meg om Haley & Nathen gir meg ro og håp.

♥Jeg er så glad for at jeg husker de øyeblikkene du gir meg grunn til å smile, så mye bedre enn de øyeblikkene som gjør meg sint, trist og lei meg.
♥Du påvirker humøret mitt. Konstant. Jeg vet ikke hva jeg synes om det engang.
♥Jeg skulle ønske det at du er så forvirrende, ikke gjorde meg så redd og usikker.

♥Uansett hva, så er jeg utrolig glad i deg Ikke tvil på det.

Siden jeg ikke har så mange ting jeg virkelig hater, bestemte jeg meg for heller å velge ordet misliker.

- å miste noen jeg har kjær.

Jeg har opplevd altfor mange dødsfall, flyttinger, vennskap som ikke nødvendigvis faller vekk, men blekner, eller hva man skal si. Ting blir ikke det samme. Jeg liker virkelig ikke å miste menneskene rundt meg.

-  urettferdighet

Selv om livet aldri blir rettferdig, er det lov å håpe på at det blir bedre. Ekstrem urettferdighet er uansett fælt, samme hvor realistisk man skal være.

- krig

Krig er noe vi i Norge iallefall har vært skånet for innenfor landets grenser, selv om enkelt norske soldater blir sendt ut av landet. Jeg takler ikke krig i det hele tatt, og har aldri sett poenget i det.

 - sjalusi

Sjalusi er vanskelig. Det blir noe helt annet enn urettferdighet og krig, som vi i kjære heldige Norge sjelden møter på ordentlig (om du ikke vil la forskjellsbehandlingen til lærere og chikfightsene på HS telle, da) Noe vi alle kjenner til og som er en del av hverdagen vår, enten vi vil det eller ikke. Iallefall min, selv om jeg ikke skulle ønske det var slik. Jeg synes iallefall ikke denne følelsen burde undervurderes, siden disse fæle, sjalue øyeblikkene kan være ganske så ille - uansett hvordan barna i Afrika har det. Siden jeg skriver denne lista punkt for punkt, vurderte jeg akkurat å lage et punkt med "når han flørter med andre" - helt til jeg innså at den sa seg selv.

- enkelte sanger.

Da tenker jeg sanger som får meg til å tenke negativt, selv om det ofte er med god grunn, er det sanger som peker på det lille negative i dag, men også minner meg på det negaive for en måned siden. Det er selvfølgelig sanger jeg skulle ønske jeg ikke hørte på, men tror dere jeg greier å la være? Neidaaaa
For når det føles ut som hvert ord i versene passer til det lille negative som irriterer meg, og refrenget kan finne på å sette ord på noe av det gode, og gi meg en grunn til å ikke slå av - da er det ikke såå lett å slå av.  

- mennesker (stort sett jenter) som klager på seg selv uten grunn

Da tenker jeg ikke sånn "nei, så vondt jeg har i magen", det er fullt lovlig (så lene man har vondt, da) Heller den der "magen min er så stor", "føttene mine er så breie" osv. Kanskje mest fordi ingen vet hva man skal svare. Personen som klager vil jo definitivt ikke høre "ja, magen din er feit" uansett - så er spørsmålet, hvor lenge og hvor mye skal man gidde å si "neida, du er så fin så" ?

- når verden "går under"

Den følelsen av at ALT er galt, selv om sannheten er at det i fem minutter bare rant over lit på en kant, og at man defor tenker negativt om alt annet som kan tenkes negativt om også.

- når youtube bruker lang tid på å laste.

 haha, hjelp. Finner ikke flere ting jeg misliker.

er vi enige noen steder?

- Benedicte

Halla, heihopp alle sammen!

Vet dere hva? Benedicte har fått besøk! Vil dere gjette av hvem ? Joda, det er nemlig LIIISE :D
Jeg har pratet med Benedicte om denne bloggen, altså... Hva skal vi gjøre hvis hun ikke blogger? Lese Lars Tangen sin liksom? Ikke at det er noe galt med han altså, men vi alle liker jo Benedicte sin myye bedre! 
Hvis dere vil hjelpe meg med å få tilbake Benedicte sine bra skrevne innlegg, synes jeg at dere kan skrive at hun skal komme tilbake til dere trofaste lesere i kommentarfeltet.

Det var alt jeg hadde å si, for denne gang :-)

Lise !

Sommer -10 ( ikke se på fisketrynet til venstre, men på vår kjære Benedicte )