Hvis jeg hadde møtt mitt 16-årige jeg, hadde jeg kanskje overbevist henne om at hun skulle innse at den gutten hun savnet, ikke kom tilbake - og at det ikke kom til å fungere. Jeg ville hylt ut at hun skulla komme over ham fort som svint, hatt det gøy med vennene sine, kysset en annen, nytt livet litt mer, og ikke bekymret seg så mye for alle andre. Uansett hva. Jeg ville ikke fortalt henne noe sånt, og håper jeg aldri får lyst til det heller.
Så kjære alle andre 16-åringer som jeg faktisk kan snakke til, og ta kontakt med. Ta vare på dere selv, de rundt dere, og beskytt dere mot sykdom. Det er så lite som skal til for å forebygge alvorlige sykdommer, og for å passe på å oppdage eventuelle alvorlige sykdommer.
I disse nyttårsforsett-tider, hvor alle skal forbedre seg er det vel kanskje på sin plass med et comeback angående prestasjonsangst. Selvfølgelig kan jeg jo fortelle dere om mitt nyttårsforsett: Jeg skal bli flinkere til å gjøre det jeg har lyst til. Der og da.
Jeg skal le mer. Jeg skal ha det gøy. Jeg skal smile til livet, slik som livet smiler til meg.
Nå høres det jo nesten ut som om jeg ikke har det så bra. Som om jeg bare er en av alle de som sier at morgendagen alltid skal bli bedre. Likevel er det ikke slik jeg mener det. Jeg har et fint liv. Det jeg vil med dette nyttårsforsettet, er mer å hjelpe meg selv til å sette mer pris på alt det fine jeg har, men kanskje mest av alt, leve litt mer akkurat nå, og ikke bekymre meg så mye for hva det kan gjøre med snittet mitt til våren, eller sjansen for å komme inn på alle mulige skoler om et og et halvt år - hvis jeg får 4/5 på en prøve jeg kanskje kunne fått 5+ på.
I år skal jeg leve livet, ha det gøy, få nye, gode minner og kose meg mye. Jeg skal nyte hvert fine øyeblikk, stresse minst mulig, og lære meg til å bli fornøyd. Så skal jeg smile litt til. Det skal bli fint. Jeg skal si mer ja enn nei, og jeg skal ikke gjøre ting jeg ikke vil fordi jeg føler jeg må.
Det er ikke alltid det er så lett. Ikke alltid man får til alt det man selv vil, og føler at alle andre forventer av en. Jeg liker ikke å konstant tenke på om de neste prøveresultatene blir bra nok, om fylket er fornøyd nok med jobben jeg gjør som fylkesleder, om ungdommen i Brønnøy føler de har en ungdomsrådsleder som tar nok ansvar, gjør nok og står på nok. Likevel gjør jeg det. Og havner stadig i den samme problemstillingen; gjør jeg nok? gjør jeg alt jeg kan for alle andre? Hva kunne jeg gjort bedre? Burde jeg stått på mer? Gjør jeg egentlig mitt beste?
Og nå? Nå gidder jeg ikke tenke så mye på det lengre. Det finnes mer her i livet enn gode karakterer og byråkrati.
Ungdommen som vokser opp i Norge i dag har kanskje mer enn vi tenker over til felles. Likevel er det noe som alltid vil skille seg ut i disse fellestrekkene. Sammen er vi 22.juli-generasjonen. Vi er den delen av befolkningen som skal ta med oss våre personlige erfaringer inn i fremtiden, huske de, bruke de for det de er verdt, og minnes de på gode og mindre gode måter, samtidig som vi bygger opp samfunnet vårt igjen, med grunnmurer av lojalitet og fellesskap.
Det er dagens ungdom som er mest berørt av denne hendelsen. Slik vil det fortsatt være. Det er vi som kommer til å huske dette best, ikke de yngre, ikke de som er eldre enn oss. Nå er det vår tur til å huske hendelser og dra de med oss, for alt det positive og negative de er verdt.
Det er lett å tenke på AUF alene når man tenker på 22.juli - generasjonen. Selv om de vil fremheves, og er den mest tydelige delen av 22.juli-generasjonen, er også alle andre ungdommer i Norge forandret på et eller annet vis etterpå. Det ble sagt i dagene etterpå, at 22.juli var en dag hele Norge følte seg som medlemmer av AUF. Det var kanskje slik det var.
Organisasjonsmiljøet i Norge er lite og tett. De som er med i en organisasjon er ofte med i flere. Hvis ikke, har de gjerne møtt noen fra andre organisasjoner på møter ol. nok ganger til at de kan definere det som et bekjentskap. Igjennom dette miljøet har de aller fleste i alle fall hørt om noen. I tillegg har man alle de som gikk på skole sammen med noen som var på Utøya, noen som skulle vært der, eller tilfeldig hadde hilst på noen, som nå ikke er her lengre. Mange mistet noen. Andre kjente noen. Veldig mange visste av noen. Ufattelig mange er berørte på ett eller annet vis.
Mennesker som levde under krigen, har alltid noe å fortelle. Husker alltid noe. Vet alltid så mye. Selv om det er noe helt annet enn en frittstående forferdelig dag, er det det nærmeste jeg kan komme til å forklare meningen bak "22.juli-generasjonen" begrepet. Dette er en generasjon som fremtidens ledere vil vokse ut av. En generasjon som vil lære seg demokrati, og samfunnslære med en helt annen interesse enn menneskene rett før og etter oss. Det er en generasjon som vil ha felles minner, for resten av deres liv. En generasjon som kan fortelle hvor de var, hva de tenkte, men ikke minst hvordan 22. juli forandret dem.
Tidligere har standarden for kobling mellom hendelse og minner blitt satt. Den har som oftest blitt konkretisert ved om hvorvidt de fleste husker hvor de var når de fikk høre om Tvillingtårnene som raste 11 september 2001. Jeg husker enda at jeg satt på gulvet i stua og så på nyheter sammen med mamma og stefaren min, da vi så innslaget med flyene som fløy inn i World Trade Senter. Nå vil jeg si det spørsmålet er forandret, i alle fall for menneskene i Norge. De fleste blogginnlegg, innslag, dokumentarer ol. jeg har sett, begynner alltid med det samme. Hvor man var, hvordan man fikk vite hva som hadde skjedd.
I ukene og månedene etter 22.juli, ble både Norge og verden preget av hendelsene i Oslo og på Utøya. Selv om det har gått 3 måneder, er det fortsatt dype spor i folks hverdag. Det ligger fortsatt der. Nyheter angående de rammede og rettsaken preger fortsatt forsidene på de store avisene. Samtidig blir ofrene tatt vare på, og tide har gått over til personlig sorg. Selv om saken ikke er like fersk, eller aktuell i den forstand, er den likevel i folkets tanker.
Vi er 22.juli-generasjonen. Vi er den generasjonen som har med oss de samme erfaringene, på godt og vondt. Det er vi som på ett eller annet vis kjenner til noen som var der, noen som kunne vært der, eller kanskje var der. Med empati, demokrati, åpenhet, kjærlighet og støtte skal vi styrke dette landets framtid.
Jeg bare tenkte på, alle små tingene vi ventet på, alle de tingene som aldri kom, ja det føls tomt
Noen ganger er det fint at det går an å ønske. Håpe, ønske og tro på at alt blir som i et eventyr. Gjerne ikke bare som i barneeventyr, men også som i flotte kjærlighetsromaner og klisjefylte ungdomsfilmer og serier. Noen ganger har man denne troen, dette håpet, og disse ønskene - men mangler det motet du ville hatt i en film.
Så mens eg sittar her og venter, lengter, veier mot- og for-argumenter
Jeg vet i alle fall at jeg kunne ønske jeg hadde litt mer av det motet og den spontaniteten det virker som "alle" amerikanske ungdommer i filmer og serier har. De som gjør akkurat det de har lyst til, akkurat når de har lyst til det, så lenge de har den fysiske muligheten og lov selvsagt. Hvis jeg hadde hatt det motet, hadde jeg i alle fall ikke sittet her og skrevet om det. Heller gjort noe mer produktivt, eller vært på vei et sted, ledd litt, smilt litt og hatt det litt finere.
Du skulle kommet hit som før vi skulle spist is sett film, for denne helgen har jeg hatt fri
Å savne noe, eller noen kan være både hardt, vanskelig, komblisert litt godt, men også nedtrykkende, og av og til utmattende. Det å lengte, og skulle ønske han eller hun var her akkurat nå, og ble her, kan være ganske sterkt. Sterkere enn mange av de som aldri har opplevd det selv, egentlig tror.
Æ har et håp, om å få sjå et lite smil, ifrå dæ Æ har en drøm, der du e me
Det er da man i filmen eller den amerikanske serien hopper på et tog, eller bare setter seg i bilen og kjører, ikke bryr seg om at man dropper noen dager på skolen, og ikke aner hva man kommer til, men likevel drar. Fordi det er det man vil der og da. Det er da man i en drømmeverden fylt av Hollywood og spontanitet leter frem fliken man har av retningssans, for å finne akkurat han, eller henne. Når man endelig klarer det, er det neste steget selvfølgelig å komme med den klisjefylte replikken "jeg var i nabolaget likevel, så jeg tenkte jeg skulle stikke innom og si hei"
Jeg liker dere. Ganske godt, faktisk. Hver og en av dere, der dere flyr rundt i ulik hastighet, har ulike farger, og ulik størrelse. Hver enkelt av dere er spesielle, unike og fine. Ikke bare er dere en del av en fin rase som sommerfugler, hver enkelt av dere er også vakre. Det er ikke alt. Hver dag gjør dere noen andres dag bedre. Der dere driver og flakser rundt i noens mage, blodårer, eller bare skaper glede, for å vise hvordan dere er. Det må være litt fint for dere også å være til, tenker allefall jeg.
Kjære mine sommerfugler, I det siste har noen av dere slått dere ned her, har jeg lagt merke til. Slikt skjer ikke uten at en del legger merke til det, vet dere. Jeg har ikke noe i mot at dere er her. Det er jeg faktisk veldig glad for. Dere kan egentlig bare bli hvor dere er. Jeg har ikke noe i mot at dere flakser rundt, og har det fint. Fortsett å fly som dere gjør, fortsett å la meg bli så glad som jeg blir. Det er fint. Forresten, fint blir er underdrivelse. Bruk den plassen dere trenger, gjør hva dere vil, rett og slett, føl dere som hjemme, fordi dette kan fint bli hjemmet deres en stund fremover.
Kjære mine sommerfugler, Ikke kræsj så mye, ikke spis opp hverandre, og for all del, ikke dø. Ikke forsvinn fra meg. Ikke nå. Aldri la noen ta fra dere fargen deres, eller det i dere som gjør at dere flyr så fint. Det får de ikke lov til. Fortsett å være slik som dere er. Vær sterke, stå imot, fortsett å fly, fortsett å være dere. Dere kan nesten gjøre hva dere vil, så lenge dere blir. Så for all del, bli. Så lenge dere vil, dere gjør meg glad.
Så igjen kjære sommerfugler, nå lurer jeg egentlig mer på noen få spørsmål her. Hvordan har dere det? Liker dere å fly rundt og skape spenning, glede og kriblende gode følelser i folk? Er det slik dere liker det? Hvis det er sant, er det fint. Veldig fint.
♥Jeg er ufattelig glad for "det" vi har, eller hadde sammen. ♥Uansett hva, er jeg utrolig glad for det som har skjedd, både de mindre og større øyeblikkene, de beviser så godt hvordan man kan huske lykke, kanskje bedre enn i det øyeblikket. Som da du løftet meg opp, snurret meg rundt, og holdt i handa mi. Det vil jeg alltid huske, tror jeg. ♥Når jeg får lyst til å gi opp, tenker jeg på all den fine tida vi har hatt sammen, fordi det var og er verdt det, uansett.
♥Jeg har egentlig ganske stor tro på oss, og heier på oss. Jeg tror vi kan klare det.
♥DU er fantastisk, herlig og spesiell, og det finnes ingen som er som deg. Det er jeg glad for.
♥ Å tenke på hvor mye vi egentlig minner meg om Haley & Nathen gir meg ro og håp.
♥Jeg er så glad for at jeg husker de øyeblikkene du gir meg grunn til å smile, så mye bedre enn de øyeblikkene som gjør meg sint, trist og lei meg. ♥Du påvirker humøret mitt. Konstant. Jeg vet ikke hva jeg synes om det engang. ♥Jeg skulle ønske det at du er så forvirrende, ikke gjorde meg så redd og usikker.
♥Uansett hva, så er jeg utrolig glad i deg Ikke tvil på det.
Siden jeg ikke har så mange ting jeg virkelig hater, bestemte jeg meg for heller å velge ordet misliker.
- å miste noen jeg har kjær.
Jeg har opplevd altfor mange dødsfall, flyttinger, vennskap som ikke nødvendigvis faller vekk, men blekner, eller hva man skal si. Ting blir ikke det samme. Jeg liker virkelig ikke å miste menneskene rundt meg.
- urettferdighet
Selv om livet aldri blir rettferdig, er det lov å håpe på at det blir bedre. Ekstrem urettferdighet er uansett fælt, samme hvor realistisk man skal være.
- krig
Krig er noe vi i Norge iallefall har vært skånet for innenfor landets grenser, selv om enkelt norske soldater blir sendt ut av landet. Jeg takler ikke krig i det hele tatt, og har aldri sett poenget i det.
- sjalusi
Sjalusi er vanskelig. Det blir noe helt annet enn urettferdighet og krig, som vi i kjære heldige Norge sjelden møter på ordentlig (om du ikke vil la forskjellsbehandlingen til lærere og chikfightsene på HS telle, da) Noe vi alle kjenner til og som er en del av hverdagen vår, enten vi vil det eller ikke. Iallefall min, selv om jeg ikke skulle ønske det var slik. Jeg synes iallefall ikke denne følelsen burde undervurderes, siden disse fæle, sjalue øyeblikkene kan være ganske så ille - uansett hvordan barna i Afrika har det. Siden jeg skriver denne lista punkt for punkt, vurderte jeg akkurat å lage et punkt med "når han flørter med andre" - helt til jeg innså at den sa seg selv.
- enkelte sanger.
Da tenker jeg sanger som får meg til å tenke negativt, selv om det ofte er med god grunn, er det sanger som peker på det lille negative i dag, men også minner meg på det negaive for en måned siden. Det er selvfølgelig sanger jeg skulle ønske jeg ikke hørte på, men tror dere jeg greier å la være? Neidaaaa For når det føles ut som hvert ord i versene passer til det lille negative som irriterer meg, og refrenget kan finne på å sette ord på noe av det gode, og gi meg en grunn til å ikke slå av - da er det ikke såå lett å slå av.
- mennesker (stort sett jenter) som klager på seg selv uten grunn
Da tenker jeg ikke sånn "nei, så vondt jeg har i magen", det er fullt lovlig (så lene man har vondt, da) Heller den der "magen min er så stor", "føttene mine er så breie" osv. Kanskje mest fordi ingen vet hva man skal svare. Personen som klager vil jo definitivt ikke høre "ja, magen din er feit" uansett - så er spørsmålet, hvor lenge og hvor mye skal man gidde å si "neida, du er så fin så" ?
- når verden "går under"
Den følelsen av at ALT er galt, selv om sannheten er at det i fem minutter bare rant over lit på en kant, og at man defor tenker negativt om alt annet som kan tenkes negativt om også.
Vet dere hva? Benedicte har fått besøk! Vil dere gjette av hvem ? Joda, det er nemlig LIIISE :D Jeg har pratet med Benedicte om denne bloggen, altså... Hva skal vi gjøre hvis hun ikke blogger? Lese Lars Tangen sin liksom? Ikke at det er noe galt med han altså, men vi alle liker jo Benedicte sin myye bedre! Hvis dere vil hjelpe meg med å få tilbake Benedicte sine bra skrevne innlegg, synes jeg at dere kan skrive at hun skal komme tilbake til dere trofaste lesere i kommentarfeltet.
Det var alt jeg hadde å si, for denne gang :-)
Lise !
Sommer -10 ( ikke se på fisketrynet til venstre, men på vår kjære Benedicte )
Dere mangler en artist. Tulla, mange. Dere mangler en fantastisk gruppe, med stort talent. Fordi det finnes en gruppe der ut, med et virkelig stort talent, som enda kun finnes på youtube og ligndende, men har stort potensiale til å bli kjente artister og grupper på linje med Taylor Swift, Jonas Brothers, og mange andre unge talentede stjerner. Er det virkelig noen som lurer på hvem jeg snakker om enda? Håper ikke det.
Tyler Ward og hans crew inkludert både Julia Sheer, Krista Nicole og mange flere gode artister. Hør litt da vel! Og vær så snill, gi disse folka den platekontrakten og anerkjennelsen de fortjener!
Disse to blir enkelt skrevet, men tro meg - det ligger så mye mer bak. Noen ganger er det faktisk slik at et ord og et bilde kan si mer enn mange setninger, om man bare smaker på ordene, bruker lang tid på å lese, og prøver å forstå meningen bak.
<3 de øyeblikkene man kjenner at man ønsker aldri tar slutt.
Ok, den trenger mer forklaring. For folkens, det finnes øyeblikk som ikke kan beskrives med ord. Øyeblikk man virkelig ikke tenker over at det finnes en hverden rundt - og det aldri hadde gjort noe om hadde vart så utrolig mye lengre enn de sekundene det varte. Jeg er utrolig glad for at jeg har slike øyeblikk i minnet, virkelig.
<3 sanger som passer bedre enn det man kan forestille seg.
Fordi det går an å finne de sangene som passer så utrolig godt, de man bare vil synge ut til den personen det gjelder (iallefall om man har litt bedre sangstemme enn meg) Eksempler? Ja takk.
<3 4H fridtidsorganisasjon, lidenskap, livsstil. Den bare- og ungdomsorganisasjonen jeg liker best. Jeg kan ikke beskrive hvor bra jeg synes 4H er. Det har gitt meg så utrolig mye. Utallige venner, gleder, ledertrening, sommerjobber, kunnskap, latter, klemmer, livsglede og selvtillit - for å nevne det viktigste. Skjekk www.norges4Hblogg.blogg.no om du vil ha det mer utfyllende.
<3 The Tudor Family
Litt sær må jeg vel få være. Fascinajonen (er det noe som heter det? hvis ikke - nå er de det) for den gamle engelske kongefamilien har lenge vært der, men blir ikke sluppet ut så ekstremt ofte fordi. Likevel er den der, hele tiden. Av en eller annen merkelig grunn. Noe annet som er merkelig - er at Anne Boleyn har blitt favoritten min - uansett hvordan de fleste historiebøker fremstiller henne som den utro heksa.
HE-HE. Kan dere ikke alle navnene, dere? Ok, da. fra venstre: Katherine of Aragon, Anne Boleyn, Jane Seymoure, Henry V|||, Anna of Cleves, Katherine Howard og Catherine Parr. (med forbehold om feil, skjekket ikke)
<3 Sommer på Sør-Helgeland.
Egentlig er denne relativt kald i forhold til mange andre steder, men den varmen som er, og naturen vår er så utrolig fin. Savner sommeren.
<3 Litteratur.
Iallefall det å skrive selv. Det er digg. For tiden har jeg skrivesperre, men ellers hender det lett at jeg sitter oppe og skriver på natta mye lengre enn det jeg burde. Iogmed at jeg er så glad i å skrive som jeg er, takler jeg ikke tanken på å skrive et blogginnlegg på "5min" og poste det med en gang. Jeg leser som bare det, bare jeg har en bok jeg tror er bra. Regines bok er iallefall lest ut for andre gang nettopp, anbefales! Særiøst, gleder meg så sykt til jeg forhåpentligvis skal til denne skolen:
<3 Latter.
Aner dere hvor mye jeg ler i løpet av en dag? Det er mye. Høye og lave latterkramper, eller bare ti tusen "HEHE'er" Vet dere hva det beste er? Jeg liker det.
<3 Klemmer. Jeg vet ikke om dere vet det; men klemming er utrolig fint og koselig. Bildene er forresten redigert inn fra storkurs 2010 (?) til bruk på 4H-bloggen.
